Ikke akkurat et helt nytt album, og definitivt utenfor min vanlige musikksmak. Kala fra den Sri Lanka/storbritannia-baserte artisten M.I.A er et album det ikke alltid er så lett å forstå seg på. Det er elementer av grisete elektronica, men de svært fremtredende elementene av østlige/afrikanske rytmer gjør musikken til noe helt annerledes. Nytt for meg ihvertfall. Legg på en ganske hiphoppete vokal, tidvis indisk-inspirerte melodilinjer, en del ganske billig musikalsk triksing med klang, ekko, sampling osv, og du har et helt unikt musikalsk uttrykk, og om det ikke alltid treffer helt hos meg kan ingen beskylde M.I.A for å være uoriginal. Eller dårlig. Dette er kult!

Jeg oppdaget dette albumet gjennom den langvarige hiten på studentradioens spilleliste, “Paper planes”, som definitivt er den mest tilgjengelige og poppete låta på albumet. Sjekk den ut på youtube, om enn lydkvaliteten er så som så. Paper planes er lettfordøyelig og rett og slett sinnsykt fengende. Resten av plata er veldig veldig varierende. Noe er altfor sært til at jeg helt klarer å komme inn i det, men en del av låtene er bra nok til å fortjene en plass på hvem som helst sin iPod.
Anbefaling: Sjekk det ut på youtube, og 30-sekunders klipp på iTunes store. Kjøper du plata bør du ikke forvente å få noe enhetlig uttrykk, og overhodet ikke noe som likner på crowd-pleaseren paper planes, men etter et par gjennomlyttinger greier du å slappe litt mer av og komme inn i resten av albumet og, og kanskje utvide horisonten en smule (I know I did). Karakter: tre hakk over middels.

  Dette albumet kjøpte jeg etter en konsert i Dokkhuset for en stund siden. Konserten var virkelig fantastisk stemningsfull, og jeg hadde store forventninger til albumet.  Gruppen svikter ikke. Her har jeg funnet en perle av de sjeldne. Avslappende og deilig, hele platen gjennomfører en laid-back stil. Manu Katche er selvsagt stjernen på trommer, men det er de store prestasjonene på trompet, sax og piano som gjør denne plata til det den er. Spesielt er jeg en fan av åpningslåta “Lo”, og den siste låta, “Song for her (var)”, begge er rolig, behagelig jazz av typen jeg er så svak for. Inne i albumet finner vi varierte låter, noen i raskere tempo, noen avslappede. Et spesielt effektivt moment de vet å bruke (opp) er doblingen av sax og trompet. Sax og trompet unisont høres svært kult ut. Trompeten klar og sterk, sammen med den mer hese sax-lyden, de fyller ut og kolliderer med hverandre på en uvant, men bra, måte.  Det er jo her man kan finne ankepunktet mot skiva. Det er mye av det samme som går igjen. Og selv om det er en oppskrift som fungerer bra kunne de godt våget seg til å la trompeten og saxen spille litt mot hverandre, istedenfor med hverandre hele tiden. Men dette er flisespikkeri. Plata glir lekende lett inn blant de mest spilte på lista mi, og det må da bety noe. Karakter 5/6

Jepp, da kommer denne ukens album, som er en spennende elektronisk jazzmix. Eivind Aarset spilte på dokkhuset sist lørdag, og jeg var selvsagt der og så på. Og ble nødt til å kjøpe platen, for det var utrolig kult live. Og selv om CD’en ikke helt lever opp til konserten er det fortsatt veldig bra. Selve konseptet tiltaler meg veldig, som musikkteknologistudent. Det vi blir foret med av “musikkteknologiske verker” er som oftest veldig uspiselige blandinger av støy og elektronisk genererte skvikelyder. Dette, derimot, er bruk av teknologi på sitt beste. Her er ekte instrumenter, tydelig prosessert, men de har fortsatt dette ubestemmelige “ekte” over seg, de låter mer levende rett og slett.  Det musikalske uttrykket er gjennom mye av plata ganske rolig og avslappet, men det er partier som blir røffere og hardere. Til tider nesten Pink Floyd-aktig, spesielt i gitaren. Jeg liker det. Det er dynamisk og spennende å lytte til. Egner seg særlig til aktiv lytting, ikke så godt som bakgrunnsmusikk. Ikke alle låtene ihvertfall. Satser på karakter M- her, fordi det er kult, men ikke udødelig.  

Ok, ny kategori på bloggen til Magnus: Ukens album. Planen er å kjøpe en CD hver uke, noe jeg har funnet ut er både trivelig, nyttig, og innenfor budsjettet mitt.

Det første ble Oasis sitt best of-album - stop the clocks. En dobbelCD med grei design og et hefte med alle sangtekstene i. Det inneholder de kjente og kjære selvsagt, pluss mange jeg ikke har hørt før. Nå har jo jeg aldri hørt så voldsomt mye på Oasis, så det var ikke akkurat noen stor overraskelse. Det er mye ålreit, men mye likt og. Det er flere låter som starter helt likt som wonderwall, så jeg må lure noen sekunder før jeg skjønner at “hei, dette er jo noe annet jo”.
Mesteparten av plata er veldig streit poppete rock. Lett å høre på og lett å like, men ikke helt min greie når jeg kjenner etter. Så hvis dette er “best of” tror jeg ikke det blir noen flere album på meg. Klarer meg lenge med wonderwall og don’t look back in anger. Ikke feiltolk meg og tro at dette er dårlig, for det er det overhodet ikke. Bare ikke helt min stil.
Produksjonsmessig har de gitt plata et lett “grisete” preg. Litt lurvete i kantene og nesten “under-produsert”, ingen glatt og ren lyd. Og det funker veldig bra med musikken. Oasis hadde ikke vært Oasis hvis de hadde hørtes ut som f.eks Styro Gyra (Som er kanskje det mest gjennomført glatte jeg har vært borti).
Anbefaling: ikke kjøp hvis du ikke er Oasis-fan, men igjen, hvis du er fan har du sikkert de andre skivene uansett og trenger ikke denne.
Karakter: G+